Hälsningar från Norge

Stort tack till Reidar för den fina artikeln om DKW som han haft i Norska DKW-Nytt.

Fra NDU medlem Reidar Ottesen har vi i redaksjonen mottatt denne flotte artikkelen om hans noen av hans kjøretøy. Vi håper dette inspirerer flere av våre medlemmer til å fortelle litt om sine nåværende kjøretøy, eller de man hadde en gang i de unge år.

Tilfeldigheter – ja si det. Da jeg i 1965 kom hjem fra sjøen, som lettmatros, skulle jeg selvfølgelig kjøpe en bil. Med mine hardt oppsparte midler som sjømann, falt valget på en liten snerten bil. Det var en DKW Junior (1960 modell tror jeg), blå av farge. Den gang stilte vi inn oljeblandinga på bensin-pumpene, med vekslende hell. Jeg fikk rådebank i motoren og bytta til meg en brukt DKW 1000 ccm motor med en Kurier reiseradio (som jeg hadde kjøpt til sjøs). Det ble mye jobb for å tilpasse denne motoren med «overliggende» dynamo – som skapte problemer med panseret, kan jeg huske.
Denne DKW’n hadde jeg i flere år og kjørte fram og tilbake til Gøteborg der jeg begynte å studere. I begynnelsen av denne tida traff jeg Torunn, som skulle bli kona mi. Siden ble det andre biler, mange, men jeg glemte aldri DKW Junior’n. Så, tidlig på 70-tallet fikk jeg en motorsykkel som far min hadde hatt stående i mange år. Det var en DKW NZ 250 fra 1939 fant jeg ut, rusten og shabby, men relativt komplett. Men, engasjert i jobb, hus og hjem, så ble sykkelen stående, tørt og trygt, i mange år. Diesel og olje hadde jeg fylt på sylinderen, for stemplet sto bom fast.
Så når døtrene våre ble 18 år, begynte de å kjøre store tunge motorsykler. Da hadde vår yngste datter Mona, i ungdommelig entusiasme, skrudd DKW’n fra hverandre. Så nå lå den i kasser, i noen tid. Jeg kikka jo på de moderne tunge motorsyklene (litt misunnelig), men har alltid hatt sans for det alderdommelige og klassiske. Når ting begynte å roe seg ned plukka jeg fram en liten del fra DKW’n, for å se om det var mulig å gjøre noe. Sliping av rust, retting av bulker, grunning – og litt lakk – så ble den jaggu pen. Så ble det flere deler, og da er vi kommet fram 1990. Og, derfra til nå har det balla på seg – med flere DKW’er selvfølgelig.
Det har som sagt blitt flere DKW’er. Hvorfor? Jeg restaurer og bygde opp en etterkrigs engelsk (BSA), men du verden hvor mye hyggeligere det er å jobbe med tysk grundighet og kvalitet, for ikke å snakke om metriske gjenger – i stedet for tommer, Withworth og blanding av hummer og kanari. Og, for ikke å snakke om kjøregleden. Disse tyske syklene er konstruert av fagfolk som forsto hvordan en sykkel skulle konstrueres for å ha kjørekomfort, uten å bli lemster og utslitt etter en lang tur. For noen år tilbake kjørte vi til Skogsløpet; tur/retur Sandefjord – Stavanger på en helg, overhode uten problemer, verken med sykkel (DKW SB 500A) eller kropp. Bare spør Per Christian, Tove og Geir på Hønefoss, få kjører mer og lenger enn dem.
Siste prosjekt nå er «creme de la creme», en DKW Super Sport 600 fra 1931 med vannavkjølt motor. Sjelden sykkel som kun er produsert i 250 eksemplarer. Det skal bli spennende om jeg får den på veien i sommer.
DKW Junior’n har jeg ikke lenger – dessverre, men kona mi – Torunn – har jeg enda (og det er jeg glad for!). Og nå har jaggu hun også begynt å kjøre DKW, en RT3 ps - og stortrives! (blå selvfølgelig). Lurer noen på hvorfor den er Blå? Les i vår «bibel» (DKW MZ, Zwei Marken – eine Geschichte). Den kommer fra Holland. Alle RT3 som ble eksportert til Holland var «Blau»!
Hilsen Reidar Ottesen.